"Hvordan får du så happy hunder?"

rally.jpg

Jeg har av alle ting fått dette spørsmålet ganske så ofte den siste tiden. Det satte meg av alle ting litt i tenkeboksen. Hvorfor?
Selvfølgelig er jeg glad for happy hunder - og at de viser glede som igjen synes utad i det meste av det vi foretar oss, men det betyr ikke at denne gleden er en selvfølge.
Det kommer etter min mening helt ann på individed.

Se på Fant for eksempel. Han er strax 10 år, border collie, kan drøssevis med triks, men gleden kommer kun når han ikke er i krav. DVS - han gjør alt jeg ber han om, men det er fordi han får beskjed om det.
Gleden kommer når alle kravene blir borte å han kan løpe rundt å fange en frisbee eller en leke. Eller når jeg har pølser på trening <3
Han har jobbet ekstremt godt på treninger vi har hatt opp igjennom årene, men det har vært en liten rød tråd.
Når jeg ble for alvorlig, for streng eller nervøs - så datt han heeeeelt ut. Jeg trente alt for lite konkurranselikt på den tiden (8 år siden) til at han forsto forskjellen. Han gikk til 200 poeng i KL 1 i rally lp, han gikk til 192 i KL 1 i vanlig lp, men av pur lydighet.
Gleden kom først på UTSIDEN av ringen.
Dette fikk meg til å tenke allerede den gangen. Fant er en raring med en sart sjel. Han elsker å ligge på fanget å kose, ligge tett inntil å snorke og selv om døra på buret hans for det meste er åpen, så velger han "hula si" selv. Han har i tillegg epilepsi og selv om anfallene er små og få, så blir han lys sky etterpå.
Epilepsien gjorde at vi ga oss med alt av konkurranser.
I går testet jeg litt for det går like mye på meg og hva slags energi JEG gir mine hunder under trening. Jeg gira han opp - han var med på det - jeg tok vekk ballen å kom med et enkelt krav - han gjennomfører, men kun fordi han får beskjed om det. Jeg kan liksom ikke se gleden eller entusiasmen for å gjennomføre slik jeg ser av de andre.
Jeg gikk aldri videre med dette ettersom han viste tegn på epilepsi allerede 4 år gammel. (etter å ha vært i narkose pga en operasjon av fremmedlegme i magen) Han har vært med på mye rart alikevel - som Annie på folketeateret (han eeeelsket kosen fra barna), reklamefilmer, dramaserien "hjem" i NRK osv og alt dette viste han både glede og entusiasme på.

Jeg koser meg med hundetrening. Jeg koser meg når hundene er glade og setter pris på dem.

Så hva er forskjellen nå - kontra den gangen. Hva er det som gjør de andre hundene så glade og entusiastiske når vi trener og konkurrerer.
Det er jo ingen tvil om at jeg har forandret meg de siste 10 årene. Jeg trener i modus - hvilket betyr at jeg gir de energi der det skal være energi. Jeg jekker meg ned der det skal være ro. Ikke minst så trener jeg aldri hunder når jeg er i dårlig humør eller har en dårlig dag. Jeg drar ikke på trening tirsdag kl 18:00 fordi "alle andre" gjør det om formen ikke tillater.
Jeg trener også i korte økter, men mange av de. I disse korte øktene er det fullt fokus, energi og morro.
Joda, jeg har selvsagt lange økter også. Jeg vil jo at hundene skal holde gjennom et helt LP program som er alt fra 10 - 15 min osv, men dette kommer etterhvert.
 Hundene vet at de ALLTID får ros, kos, klapp og belønning - bare ikke når. Jeg koser meg med treningene. Det er aldri et "ork". Om vi ikke har dagen så trener vi ikke.

Så det er vel egentlig min fasit. Betyr selvsagt ikke at det er det for alle andre.
Tankegangen er relativt enkel. Om jeg koser meg, så gjør de det også <3
Vi har jo selvsagt våre utfordringer vi også - som alle andre og ingen hunder er like. Akkurat nå har jeg 3 hunder i trening. Vega, den rutinerte. Hun gir 110% uansett hva vi gjør. Kanutten - blondina i flokken. Hun er ALLTID glad hun. Problemet er å få den happy energien inn til å lytte til hva jeg egentlig sier  til tider. Fantastisk hund å jobbe med. Valborg - valpisen, italia importen. Blitt 1 år og er først NÅ klar for masse jobb. NÅ er hun helt herlig å jobbe med.


0 kommentarer

Det er ingen kommentarer ennå. Bli den første til å legge igjen en kommentar!

Legg igjen en kommentar